Gjenreisningshus – symbolsk verdi og norsk arkitekturhistorie

Av Lill-Karin Elvestad/ Bygningsvern i nord.

På Gjenreisningsmuseet i Hammerfest jobbes det kontinuerlig med å løfte gjenreisningshistorien. Og da Norsk folkemuseum i mai 2019 kunne åpne et nytt formidlingsområde med et gjenreisningshus, et utedo og et gjenreisningsfjøs fra Finnmark, ga det ny tro på fremtida.

– At et gjenreisningshus nå er på Norsk folkemuseum, betyr utrolig mye for både nasjonal historie og lokal stolthet, sier prosjektleder og kurator Maria Stephansen.

Da hun begynte å studere på universitetet i Trondheim, ble hun møtt med spørsmålet om hvorfor finnmarkingene hadde revet alt det gamle, og bygd opp «stygge byggeklosser» i stedet. Selv om det var én kommentar fra én person, fikk det henne til å innse hvor lite kjent landsdelens historie var.

Hammerfest – en gjenreisningsby. FOTO: O. Kvivesen/Gjenreisningsmuseet 

Enkle, med vakre detaljer

Et gjenreisningshus er i utgangspunktet et hus som ble bygd i gjenreisningstida etter krigen.

– Som regel ser vi for oss hus med en enkel form, lite i størrelsen, men med gjennomtenkte detaljer. Det finnes ikke bare hus, men også bygårder, rådhus, forretningssenter og kirker som symboliserer gjenreisningsarkitektur, sier Stephansen.

I enkelte av bygningene finner vi også materialrikdom, i de få dekorative elementene som ble lagt til større gårder/funksjonshus. Her kunne en finne forseggjorte inngangspartier i teak, bronse, granitt og fliser. Men på grunn av materialmangel var de fleste bolighusene enkle i formen.

– Detaljer som for eksempel buede trapper og vakre gelendre, kommer likevel mer frem nettopp på grunn av byggets enkelhet, sier Stephansen.

Arbeidet med å planlegge og tegne gjenreisningshus startet allerede i 1940, etter bombingen av flere byer og boligområder. Først i 1946 kom man i gang med gjenoppbygginga for alvor, og Finnmark og Nord-Troms, som hadde vært utsatt for nazistenes nedbrenning, ble raskt preget av nettopp gjenreisningshusene.

– All arkitektur er påvirket av samfunnet, omstendighetene og politikken i samtiden, og det gjelder også gjenreisningshusene. Ikke minst med tanke på materialknappheten etter krigen.

Forlatt gjenreisningshus i Tana. Foto: Gjenreisningsmuseet.

Bevissthet

Det finnes gjenreisningshus over hele landet, ikke bare i den nordligste landsdelen. Likevel er det her vi finner mest av dem. I og med at husene er relativt nye i historisk sammenheng, faller de utenfor dagens støtteordninger hos for eksempel Riksantikvaren. Dette håper Stephansen vil endre seg i årene som kommer.

– Vi ser at Riksantikvaren har hatt økt interesse for gjenreisningshus de siste årene. Utfordringa er at husene er både kulturarv og kulturminner, men samtidig for «unge» i forhold til regelverket, sier Stephansen.

Hun vil likevel oppfordre huseiere til å gå i dialog med de som deler ut midler, for å se på muligheten for støtte.

– Skal vi få tatt vare på flere slike hus i fremtida, og få løftet historikken om gjenreisningsperioden, er det også viktig at fylkeskommunen og den enkelte kommunen er med, sier Stephansen som nevner sin egen hjemkommune Hammerfest som eksempel.

– Etter krigen har det kanskje handlet mest om å få til næringsutvikling, og det er for så vidt forståelig. Men nå bør vi også begynne å ha blikk for å ta vare på vår historie, sier Stephansen. Gjenreisningsmuseet har lagt inn ønske om at gjenreisningsarkitekturen skal vektlegges i Hammerfest kommune sin kulturminneplan, som det jobbes med i disse dager.

Kulturarv

Hvorfor er gjenreisningshus kulturarv?

– For det første har byggene en symbolsk verdi – de vitner om historiske hendelser og menneskelig viljestyrke. Samtidig viser de en spesiell arkitektonisk periode preget av klimatilpasset, norsk funksjonalisme. Husene er eksempler på Gerhardsen-regjeringas ønske om et klasseløst samfunn, der det ikke lenger skulle være synlig utenpå husene hvilken etnisitet eller klasse du tilhørte, sier Stephansen.

Og legger til at gjenreisningshusene også er av den eldste materielle historien i Finnmark og Nord-Troms, all den tid det meste ble brent høsten 1944.

Mange gjenreisningshus er i dag bygd om og modernisert, selv om det også finnes noen «urørte». Stephansen sier at man på Gjenreisningsmuseet er mer opptatt av å formidle historien enn å jobbe for at alle husene skal forbli uendret.

– Jeg har forståelse både for dem som vil ta tilbake det originale særpreget, og dem som utbedrer til den levestandarden vi har i dag.

Hvilken betydning har det at et gjenreisningshus nå står som formidlingsenhet på Norsk folkemuseum?

– Det er kjempeviktig, både på nasjonalt og lokalt nivå. Selv om vi på museet har jobbet med bevisstheten rundt gjenreisningshistorien i mange år, tror jeg man skapte en sterk lokal stolthet når temaet ble løftet til nasjonal verdi, sier Stephansen, som håper og har tro på en regelendring slik at private eiere av gjenreisningshus også kan komme inn under nasjonale støtteordninger og søke midler.

– Kanskje vil neste generasjon vokse opp med en stolthet over gjenreisningshistorien, sier Stephansen.

Eksempel på utbygd/ombygd gjenreisningshus. Foto: Gjenreisningsmuseet.