Roper varsku for not- og fiskehjell

Av Lill-Karin Elvestad / Bygningsvern i nord.

Fiskehjeller og nothjeller var tidligere et vanlig syn langs hele kysten. Både der det ble drevet fjordfiske, og der fiskeriene var i større omfang med flere båter og eksport. Hvor er denne typen bygningskonstruksjoner blitt av, og finnes det interesse for å bevare dem? Det er spørsmål arkitekt og kulturminneforvalter Inger Unstad mener er på sin plass å stille.

Før det er for sent.

Fiskehjell, Kvalsund: Fiskehjell med streng i stedet for råved-stenger. Dette er fra Finnmark, og ikke vanlig i for eksempel Lofoten. (Foto: Inger Unstad)

– For tretti år siden skrev jeg hovedfagsoppgave om bygninger langs kysten. Oppgaven beskriver ulike typer bygg, men handler mest om konstruksjoner som fiskehjell og nothjell. Siden den gang har det skjedd lite og ingenting, sier Unstad.

I forbindelse med oppgaven reiste Unstad langs hele kysten i nord, studerte ulike typer hjell og intervjuet eldre fiskere. Resultatet var en unik dokumentasjon på gamle navn, bruksområder og tradisjoner knyttet til hjellene. Unstad fikk ta del i et språk som er i ferd med å forsvinne rett og slett på grunn av at selve konstruksjonene forsvinner.

Hun roper nå varsku om at en stor del av kysthistorien er på tur til å bli borte for godt.

– Jeg synes faktisk det er fascinerende at vi IKKE er mer opptatt av kystbygg. Vern er en politisk sak. Det er myndighetene som bestemmer hva som er verdt å ta vare på, og deretter styrer millionene dit.

I desember bevilget Sparebankstiftelsen DNB 10,5 millioner kroner til Forbundet Kysten, for bevaring av naust og sjøhus. Bakgrunnen er blant annet en rapport fra Riksantikvaren, der det heter at naust og sjøhus er en type kulturminner som forsvinner i stort tempo. Unstad mener dette er svært positivt, og på høy tid.

Samtidig registrerer hun at typiske kystkonstruksjoner som fiskehjell og nothjell, fortsatt ikke blir nevnt.

Hjellbruk Seiland, Vest-Finnmark: En hjell som kan låses av, trolig brukt både til fisk og kjøtt. (Foto: Inger Unstad)

Språk og tradisjon

Unstad, som opprinnelig er fra Lofoten, er nå tilbake der etter mange år i Finnmark. I Finnmark jobbet hun blant annet hos fylkeskonservatoren i 15 år.

– Som kjent ble Finnmark og Nord-Troms brent under krigen. Det har vært mye snakk om gjenreisningshus, mens for eksempel fiskehjellene, som også forsvant, ikke blir nevnt.

Unstad vet ikke med sikkerhet hvor mange not- og fiskehjell som er igjen i Nord-Norge, men det er i sum svært få. I Vadsø er en nothjell vernet etter plan- og bygningsloven.

Nothjell er, som navnet sier, en hjell for å tørke nøter – garn – på. Unstad forteller at det finnes mange ulike «tørkestativer», alt etter hva man skulle tørke, og hvor man er i landet. Det finnes også kjøtthjeller. Ett eksempel på ulik tradisjon knyttet til hjellene, fant Unstad mellom Nordland og Finnmark.

– Der det ble drevet fjordfiske i mindre skala, var også hjellene mindre, og gjerne utformet som bur med lås på. I Lofoten, derimot, der alle hengte fisk, var det ikke snakk om å låse den inn. Disse detaljene forteller en historie i seg selv. Og hvis man mener at det har en verdi at historien fortelles, må man også ta vare på sporene etter den.

En annen tradisjon, som vitner om forskjell i klima og tilpasning, er bruk av råvedskjul.

– På toppen av flate fiskehjell la man råvedstenger, for å henge fisken på. Når tørkinga var over, tok man ned stengene og satte dem i råvedskjulet, som altså var ei egen bygning tilknyttet fiskehjellene, sier Unstad.

Men da hun kom til Øst-Finnmark, oppdaget hun at det ikke fantes rådvedskjul.

– Her satte man bare stokkene mot hverandre, omtrent som en lavvo, og lot de være slik. Årsaken var rett og slett tørrere klima. De trengte ikke et eget hus å oppbevare stengene i.

Nothjell, Vadsø: Nothjell på samvirkebruket i Vadsø. Den ble trolig satt opp etter typetegninger, og er i dag vernet. (Foto: Inger Unstad)

Identitet

– Hvorfor er disse kystbyggene så viktige å ta vare på?

– Det fysiske rundt oss skaper identitet, se bare på hvordan norske myndigheter satte opp bygninger på grensene mot Russland og Finland. Myndighetene har prioritert stavkirker høyt, men kirkene sier ikke noe om min identitet. For min identitet er det derimot fiskehjellene i Lofoten som betyr noe, og som vitner om tilhørighet og historie for mennesker langs kysten.

Unstad peker på andre typer bygg som har fått oppmerksomhet gjennom årene, for eksempel låver og fjøs.

– Det er nesten som at det fiskeren har satt opp av bygg, ikke har verdi, og det til tross for at hjellene kunne være enorme konstruksjoner som det knyttet seg et rikt språk og tradisjoner til. Fiskehjellene vil ikke engang arkeologene finne spor av.