Sterke reaksjoner på forslag om rivetilskudd

Av Lill-Karin Elvestad/Bygningsvern i nord.

I oktober 2019 ble det nedsatt et utvalg hvis hovedoppgave var å utrede årsakene til, og konsekvensene av, befolkningsnedgangen i distriktene. Utvalget skulle også se på tiltak for å snu trenden. I desember 2020 leverte utvalget sitt arbeid til distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland.

I utredninga kommer det frem en rekke forslag til tiltak som kan virke positivt på Distrikts-Norge, men det er særlig ett punkt som har ført til mye debatt.

Og det er forslaget om å gi private eiere penger for å rive gamle bygninger. I utredningas punkt 10.7.4 Forsøk med saneringsstøtte mot fysisk forslumming, heter det: «I områder der folketallet har gått ned over tid, vil man også kunne se bygningsmessig forfall og fysisk forslumming. (…) En tilskuddsordning som gir økonomisk bistand til sanering av skjemmende objekter, særlig en ordning som retter seg mot de mest eksponerte bygningene og arealene, ville kunne bidra positivt til stedsutvikling i områder der fysisk forslumming er påtakelig eller truer.»

– Om et ungt par kommer til ei bygd for å søke jobb, og det du ser rundt deg er slum. Da er det ikke fristende å bosette seg der med familien, sa professor Kristian Aasbrenn i et intervju med NRK Innlandet 18. januar i år.

Aasbrenn var et av medlemmene i utvalget. Du kan lese hele intervjuet her:

https://www.nrk.no/innlandet/vil-fjerne-slummen-i-norske-bygder-for-a-bli-meir-attraktive-for-tilflytting-1.15323921

Reagerer på ordbruken

I artikkelen kommer det frem at det er såpass kostbart å rive gamle hus, at mange kvier seg for å få det gjort. Da vil et rivetilskudd komme godt med.

– Det er mye bra i rapporten, og at distriktene har utfordringer er det ingen tvil om. Men jeg lar meg provosere av ordbruken, og av forslaget om rivetilskudd.

Det sier Erik Lillebråten, direktør i Norsk kulturarv, en organisasjon som arbeider for ivaretakelse og bevaring av gamle bygninger. Organisasjonen ble stiftet i 1993, med en visjon om vern gjennom bruk.

– Hverken bygder eller byer i Norge fortjener å bli omtalt som slum. Slum defineres av FN som fattige, overbefolkede samfunn som mangler tilfredsstillende tilgang til trygt drikkevann og sanitet, offentlige tjenester, grunnleggende infrastruktur og kvalitetslosji. 90 prosent av verdens slumområder befinner seg i utviklingsland. Så da er altså de resterende 10 prosentene i Distrikts-Norge …?

Erik Lillebråten, direktør i Norsk Kulturarv. Foto: Knut Kvingan.

 

Lillebråten mener man heller burde gi økt tilskudd til restaurering.

– Så kan for eksempel et ungt par få en sveitservilla til samme pris som 70 kvadratmeter i en by.

Lillebråten reagerer også på vegne av private eiere som faktisk legger all sin energi og økonomi inn i å ta vare på gamle hus.

– Det legges ned vanvittig mye arbeid for å ta vare på kulturminner. Man bør heller se på gamle hus som et potensiale og innsalgsargument, snarere enn noe negativt.

Miljøaspektet

Lillebråten viser til at det finnes mange ulike aktører private eiere kan søke midler og rådgivning hos.

– Så har du miljøaspektet. I en ny stortingsmelding fra Klima- og miljødepartementet heter det at det er viktig å ta vare på, stelle og bevare fremfor å rive og bygge nytt. Riveforslaget kommer dermed midt inn i klima- og miljøproblematikken, og i lys av det blir forslaget enda dummere.

Tror du for eksempel Nord-Norge ville fått økt tilflytning hvis vi rev de gamle husene?

– Nei, hverken Nord-Norge eller andre distrikter ville fått det. Vi har tvert imot eksempler på at eiendommer som står i nærheten av gamle hus og andre kulturminner, øker i verdi. Vi skal også ta vårt ansvar med å ta vare på historien. Der har vi både nasjonale og internasjonale forpliktelser å ta hensyn til, sier Lillebråten.

Dette har vi prøvd før

Marianne Skandfer, styreleder i Fortidsminneforeningen Troms, er heller ikke spesielt imponert over forslaget om å rive bygninger for å tiltrekke seg folk.

– Riving og fjerning av hus medfører at alle rester blir borte. I et historisk og arkeologisk perspektiv medfører fullstendig fjerning av spor en helt ny og ugjendrivelig form for inngrep i kulturlandskap. Vi har allerede prøvd hvordan det er å fjerne nesten alt, sier Skandfer, med henvisning til nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms under krigen.

– Det som har vært regnet for å være verdifullt å ta vare på har typisk vært fremmet som det ekstra fine, store eller sjeldne; slikt som vi ser på bilder fra andre steder. Men stadig sterkere har grunnmurene fra de nedbrente gårdene, de unnseligste byggverkene og de nedgrodde boplassrestene blitt viktige for å dele historier og erfaringer, og for å ivareta og bygge identitet og tilhørighet, ikke minst i en flerkulturell landsdel. Selv ruiner har stor verdi som minnebanker og potensiale for ny bruk, sier Skandfer.

Hun registrerer økt interesse for Fortidsminneforeningens arbeid, og tror blant annet det kommer av en generelt økende miljøbevissthet og -kunnskap.

– Hus som trenger folk, bør få sjansen til å bli tatt vare på og brukt igjen. Til dette bildet hører også behovet for håndverkskunnskap.